er det rart man depper ?



Her sitter jeg da aleine mor til to unger,alderen vel, hjelpe meg, slutta og telle for endel år sia..eier ikke min egen leilighet,jobbe får jeg ikke lov til, av legen,skal begynne i terapi,orker ikke tenke på alle de kiloene jeg har lagt på meg etter at ryggen kollapsa,ikke får jeg han jeg er forelsket meg i,(skjønner han i grunnen godt jeg da)det er jo det verste, med det hele..Ikke engang jeg ville hatt meg...

Jeg sitter og tenker litt idag/natt på hva man hadde som *drømmer* når man var liten og ungdom og hvor mange illusjoner som blei borte på veien..Det er ikke få gitt...

Hvor var det det gikk galt ? var det da jeg bestemte meg for snart 12 år siden at jeg var klar til og bli alenemamma...Nei det er en av de få tingene jeg aldri har angret..Var det da jeg kastet ut samboeren,fordi jeg fikk vite at han lå og pøkka på barnepika mi, mens nestemann lå på sykehuset (blei født 10 uker prematur)....Nope kanke tenke meg at det er grunnen heller gitt...Var det da jeg var liten og snakket i gåter,i håp at noen skulle høre mine skjulte rop om hjelp...Nope jeg var ett barn,og hadde ingen skyld....

Hvor var det da det gikk galt,jeg er jo blitt helt omvendt av hva mitt 15 åring *jeg* trodde..
Merkelige hvordan ting utvikler seg igrunnen man gjør noen feilvurderinger av andre mennesker, veien man trodde var klar, tar en skikkelig u-turn,og ikke alltid for det beste...

Jeg sa til en idag/natt det er igrunne egentlig rart at jeg fortsatt tror på kjærligheten,tingen er at det er den eneste illusjonen jeg har igjen, kjærligheten til og mellom mennesket..Mister jeg den mister jeg alt....Det eneste som står i bibelen som jeg kan gi min fulle støtte til er setningen...Men størst av alt er kjærligheten...

*en engel som nå skjønner at det hun vil ha er en som kan elske henne for den hun er*

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

hits